Kulturell Tekstanalyse

”Det var en gang...” Slik begynner veldig mange av Asbjørnsen og Moes eventyr, også dette. Asbjørnsen og Moe ble kjent pga sin iver etter å reise rundt og samle inn eventyr som hadde levd på folkemunne i mange, mange år. De reiste rundt til alle landets hjørner og skrev ned eventyrene de hørte. Disse eventyrene har siden blitt en del av boka Norske Folkeeventyr av Asbjørnsen og Moe.
Folkediktningen var vanlig i Norge fra ca 1300-1500 og det som var mest karakteristisk var at den levde på folkemunne, altså ved muntlig overlevering fra generasjon til generasjon. Folkeeventyr er altså en muntlig sjanger og har faste trekk som går igjen:
- Typisk innledning: ”Det var en gang…”
- Handlingen dreier seg om hvordan vanskeligheter og problemer overvinnes i kamp.
- Utgangspunktet er ofte fattigdom eller spesielle oppgaver som innebærer eventyrlyst.
- Slutten er alltid god, en såkalt "happy ending".
- Det magiske tallet 3; 3 brødre, 3 hindringer før målet blir nådd, 3 hoder på trollet osv.
- Ikke noe skille mellom vår verden og den overnaturlige verdenen.
- Helten er et menneske, mens hjelperne eller motstanderne kan være alle mulig slags skapninger.
- Personer blir skildret som enten gode eller onde, vakre eller stygge.
- Hjelpemidler utenom det vanlige hjelper helten til å klare oppgaven han er satt til. (Skip som går både til lands og til vanns.)
- Få personer
- Personene går ofte igjen i forskjellige eventyr; Per, Pål og Espen Askeladd, kongen, stemoren, søsteren og smeden.
- Eventyr inneholder alltid en moral, noe vi lærer av i eventyret. Den gode får alltid sin belønning og den onde får til slutt sin straff.
Eventyret Trollene i Hedalsskogen har mange av disse typiske sjangertrekkene. Det har tradisjonell begynnelse (”Det var en gang...”), happy ending, ikke noe skille mellom vår verden og det overnaturlige, magiske tall (3 troll), karakterene er enten gode eller onde osv. Vanskeligheten i dette eventyret er hvordan de to brødrene unslipper trollene ved bruk av list og om hvordan de overlister dem til å gi fra seg gull og sølv. Moralen i eventyret er selvsagt at de gode vinner over de onde, at de gode får sin belønning og lever lykkelig i alle sine dager.
Det som er spesielt ved dette eventyret og mange andre norske eventyr som ble samlet inn i denne perioden er at de har naturskildringer som bare kan høre hjemme i norsk natur, i dette tilfellet får vi også flere stedsnavn å forholde oss til, f.eks. Våga, Gudbrandsdalen og Hedalsskogen. Det blir beskrevet høye fjell, dype daler og skoger som er typiske for norsk natur. Pga dette særpreget kunne ikke disse eventyrene vært skrevet eller fortalt i noe annet land enn Norge. Folkeeventyrene har ellers en tendens til å være mer generelle fordi de ikke er knyttet til en spesiell type mennesker eller steder, men det er i hvert fall dette eventyret.
Folkeeventyrene hadde en stor betydning for norsk nasjonalitetsfølelse fordi de skildret norsk natur og gammel folketro på en spennende måte som alle kunne forstå. De kunne ikkje knyttes til noen, og skulle ikke skildre eller kritisere samfunnet. De var rett og slett bare underholdende, selv om det jo var en underliggende moral i de aller fleste av dem. Eventyrene ble samlet inn og skrevet ned under nasjonalismen og da var fokuset allerede på det vakre landet vårt. Folkeeventyrene var med på å styrke nasjonalismen og gi tankene og ideene i denne perioden bedre grobunn. De gav folket noe som var helt og holdent deres eget og som ikke var lånt fra noen, verken Danmark, Sverige eller noe annet land. Vi kan riktignok finne lignende eventyr i mange land gjennom hele verden, men det er mest moralen og hensikten med eventyret som er lik, ikke selve handlingen.
Jeg leste selv Asbjørnsen og Moe-eventyr da jeg var liten, og gjør det enda. Jeg syns de er en kulturskatt som vi bør ta særdeles godt vare på fordi de er en del av norsk litteraturhistorie og fordi de rett og slett er utrolig morsomme og spennende.